Marisol et par år senere... Marisol a few years later...

Marisol og Alex – Marisol and Alex

Mallkini er forsøksfarmen til Michell. Garnleverandøren til Du Store Alpakka.

Og det var her vi var, 4300 moh. Med høydesyke! Og det er ikke noe å tulle med. Du blir rett og slett elendig, kvalme, oppkast, migene og så får du ikke sove for kroppen er livredd for å slutte å puste. Eneste løsningen er å ta det med ro, eller å reise ned til lavlandet, dvs under 2000 moh. Jeg valgte å ta det med ro.Neste morgen så livet mye lysere ut. Vi spiste en liten og lett frokost, tok med oss vann og solhatt og dro på tur med Moises, sjefen for farmen.

 

Mallkini is Michell’s research farm. He supplies the wool to Du Store Alpakka. So here we were, at 4300 mtrs, with altitude sickness, which is no joke. You basically become very ill, nausea, vomiting, migraines, in addition your body is so afraid to stop breathing that it can be difficult to sleep. The only solution is to take it easy, or return to the lower plains, ie. Below 2000metres above sea level. I chose to take it easy. Life looked a lot brighter the next morning. We ate a light  small breakfast, took some water and coneflower with us and went walking with Moises who runs the farm.

 

 

Moises nyter lokal mat.  Moises enjoing local food.

Moises nyter lokal mat. Moises enjoing local food.

 

Vi satte oss, rolig, inn i bilen hans, en 4 hjulstrekker. Og det var nødvendig for «veien» gikk nesten rett opp fra huset. Den lignet mere på en krøttersti enn en vei, full av steiner og homper, og den tok oss videre opp i fjellet. Ca 1 time senere så vi et bittelite hus som gikk nesten i ett med naturen. Det var bygget i adobe, leire, og stein. Med glugger til vinduer og bølgeblikk som dør. Taket var dekt med strå og takhøyden var ca 1,5 m. Det skulle huse en familie på fire, 2 vokse og 2 barn. I dag var bare barna hjemme. De passet på en alpakkaflokk på nesten 350 dyr, helt alene. Jenta var kanskje 7-8 år, mens gutten var et par år yngre. De stod der med store øyne og så på oss, 2 gringoer, og lurte på hvordan vi hadde havnet på tunet deres. Vi så nesten like overrasket ut! Ved nærmere ettersyn oppdagen vi at begge barna hadde brunsvidde, krakelerte kinn, det stod dårlig til med skotøy. Begge hadde bare føtter i sandaler uten stropper. Klærne var velbrukte, litt for små og skitne.

 

We calmly climbed into his car, a four wheel drive, and it needed to be for the “road” went straight up the mountain from the house. It looked more like a cattletrack than a road, filled with stones and humps, and this brought us up the mountain. After about an hour on the road we saw a tiny house which was almost totally at one with its surroundings, built with adobe, clay, and stone, with sheets as windows and corrugated iron as a door. It was roofed with straw and the inside ceiling height was approx 1.5 mtrs. This house was housing a family of four, two adults and two children, and today, only the children were home. They were taking care of a herd of 350 alpaca’s, all by themselves. The girl might have been seven or eight years old, and the boy a couple of years younger.

They stood staring wide-eyed at us, two gringo’s, and wondered how on earth we had come to be in their yard. We looked just as surprised as they did! On closer examination we discovered that both of the children had scorched and cracked cheeks, not much shoes, they were barefoot in strapless sandals, their clothes well worn, dirty, and a bit too small.

 

Marisol et par år senere...   Marisol a few years later...

Marisol et par år senere… Marisol a few years later…

 

 

Vi hadde ikke med oss noe som helst. Penger var helt unyttig, det var ikke noe sted å bruke dem. Det eneste jeg hadde med meg, var en leppepomade. Den tok jeg fram og ga til jenta. Viste henne at hun kunne smøre det på lepper og kinn og at hun kunne gjøre det samme med broren. Hun smilte et forsiktig smil tilbake. Per spurte henne hva hun het, og hun hvisket Marisol. Og broren het Alex.

Det var vårt første møte med de to barna som skulle bli starten på en helt ny tilværelse for folket på Mallkini.

 

We had nothing with us that could be of any help, money was useless up there with nowhere to spend it. The only thing I had with me was a lip-balm, which I gave to them. I showed the girl how she could rub it on her lips and cheeks, and then do the same for her brother. She smiled a cautious smile back at me. Per asked her her name, Marisol she whispered, and her brother was Alex. That was our first meeting with these two children, and the start of a whole new existence for the people of Mallkini.

 

Alex et par år senere. Alex a few years later.

Alex et par år senere.
Alex a few years later.

 

 

Fortsettelse følger…….

To be contd…